Første dag på jobb...

Da var første uke over på jobb. Ja, jeg har startet og det ser veldig bra ut. Ute i Flor de Bastion(et kjempe stort slumområde hvor det kanskje bor 200 000 mennesker, det er vel ingen som har noen tall...) er jeg på to forskjellige baner, blocke 17 og Tiwinsa. Banene ligger som en åpen grusplass med to mål på, midt blant bambushus og løshunder i gatene(se bilde nederst). Her kommer det unger som liker å spille fotball i ulike aldere og ferdigheter, men felles er at de kommer og er klare for å bli trent av el «profe» og oss volentører. Der holder de på med vanlige fotballtreninger, mye likt med Norge, men noe ulikt også. Så der løper de rundt i enten varmen, eller i et vannvittig(bokstaveligtalt) regn, og det er kos å være med dem.

Det er jo helt vilt. Der står jeg, lang, lys gutt på 22 år, oppvokst i Bekkelaget, Kjonerudveien, Midtveien, trent på Ottestad stadion og HIAS, sykla over Stangebrua i motvind, snust litt på livet i tigerstaden, og så står jeg der, alene midt i tjukkeste slummen. Det gjør inntrykk, og merker allerede bare etter første uka er det noe jeg har blitt beriket på....

Ungene er skjønne(jenteuttrykk), selv om jeg nesten ikke skjønner kvekket av hva de sier. Men samtidig kjenner jeg at det kommer seg litt. Det er jo bare å kaste seg uti det. Time will show. Og jeg tror jeg kommer til å oppleve masse når spansken også kommer. Som fotballvolentør får jeg en helt unik mulighet til å komme innpå folk. Og den skal jeg benytte.

Det er mange inntrykk i løpet av en arbeidsdag. Tar bussen frem og tilbake, og treffer mange forskjellige mennesker. Greit nok at det skjer en del ting og det er liv på Grünerløkka, men skal love deg at det blir som å sammenlikne Klevfoss papirmuseum med Dyreparken i Kristiansand. Det er forskjell på mengde og innhold. Skal prøve å komme tilbake med noen skildringer...f.eks hva som skjer her når regnet setter inn, noe det nesten har gjort hver dag i 16-tida denne uka.

Det er stort, og det er veldig godt å være igang. Og det kjennes veldig riktig å være her. 

_kristian

P.S: Skulle forresten hilse fra en stor, flekkete gris som plutselig kom i full galopp over fotballbana på fredag. Hilse tilbake? Tipper jeg ser den igjen:) D.S

Habitación 9

Mesteparten av tiden denne uka har blitt tilbrakt på rommet, nr 9 på casa. Etter å ha kjent feberen komme søndagskveld, så har jeg vel egentlig ikke kjent noe annet enn feberen i uka som har gått. Da tenkte jeg samtidig at en fin mulighet til å vise dere rommet Eirik og jeg deler....

Døra vår, inne i en lang og varm gang. Velkommen inn!

Innerst er sengene våre, Eiriks til venstre og min da til høyre. Overraskende? Eirik har sengen til venstre. Men dette er det eneste han har som er  til venstre på rommet. Det er jo jeg som er skjeivhent:) Jeg trøster meg med at når vi sover, ligger jeg på venstre side, og drømmer om mange langsider med grønt gress....

«Sofa» har vi også ordna oss. Fin for litt avslapning.

Dette er konstantert som en ganske greit utviklet råteskade, hvor jeg forøvrig har ligget med hodet mitt og trekt inn store doser luft(?). Gått at det bare har vært i 3 uker. Skal bli ordnings på dette nå, og ja, jeg har snudd meg....heldigvis er alt lov i drømmenes verden, også ifht riktige sider...

så da kan jeg titte litt opp på disse arkene...noen resultater og hjelpemidler i forbindelse med spanskundervisningen.

Eget bad, el baño. Kjempe stort, akkurat perfekt til to gutter. En kald dusj, så vi låner naboens. Vår vakt på badet er Fido, vår kjære kakelakkvenn. Etter mange overraskende møter i begynnelsen, har det blitt sjeldnere, men Fido trives i mørket, så må du skvette litt om natta, passer Fido på.

Fido, in person

Vårt eget mesa, bord/skrivebort. Med Eiriks syke anlegg, og en flott plass for å gjøre spansklekser og skrive brev hjem:)

Øverst på bilde, AC, vår kjære og svært nødvendige venn. Den gjør det mulig å sove om natta her, og det noe vi gjør egentlig veldig så bra.

Ja, detter er hvordan jeg bor, habitasión 9 på Casa Alianza. Den siste uka stort sett stasjonert her. Har gått glipp av to arbeidsdager i uka som gikk. Men håper og tror at jeg er klar på mandag. Da er det full pupp med treninger mandag til fredag. Det gleder jeg meg veldig til. Komme ut og treffe menneskene jeg har kommet hit for å treffe, praktisere spansk, og se om jeg ser noen nye stjerner på himmelen...

_kristian

Kroppen min

Trist, men i går, ca en måned etter prosessen startet, måtte barten min kjenne knivene på barberbladet. Da hadde de stygge dunhårene prydet mitt ansikt og jeg har introdusert de andre her for min selvironi. Er en i Sør-Amerika så var det jo på plass med en bart, det er sikkert, bare å snu seg litt rundt her nede det. Jeg skal ha for å dyrka barten, og kosa meg fælt med å sitte å lygge litt i den, fakstisk hele tida, så litt trist å ikke kunne gjøre det lenger:)

Og for de som trodde at «hormoner» ikke finnes i Sør-Amerika, så stemmer ikke det for kroppen min ihvertfall. Har to eksempler på det. Det ene kanskje litt mer ekstremt enn det andre kanskje, så det letteste først. I vel en uke nå har min nese skint rød og fin, til de grader. En typisk kvise, men en slik som en ikke kan kvise ut. Den har bare vært øm, skinnende og plassert ganske så strategisk mitt i ansiktet. Her nede er en ganske rett frem og direkte, så vært mange svette samtaler om spørsmål om solbrenthet som har utviklet seg til en god kviseprat. Fint det. Sånne ting vokser en på.

Og så det som gjør alle tabutemaer så hverdagslige som få. Gutten har fått hemorider. Noen små kamerater som trives oppe i endetarmen. For mange forbundet med smerte og ømhet, men det har ikke vært vært noe problem for meg. Jeg hadde et legendarisk sykehusbesøk som virkelig går inn som en stor opplevelse! Jeg lå under hele undersøkelsen og måtte kjempe for å ikke knekke sammen i latter. Der lå jeg på en benk, så på bildene av familien til spesialisten, mens han stakk noe opp i rompa på meg, samtidig som blitzenregnet lå over rommet. Som sagt, en uforglemmelig opplevelse. Jeg kan samtidig love at denne historien fortelles itillegg bedre i levende fremføring:p Og for å begrense sosialpornografien i dette innlegget, lar jeg vær med å legge ut bilder av legebesøket:)

I skrivende stund sitter jeg i senga med feber, og har ligget i to dager. Stort sett sovet, prøver å bli kvitt feberen med det. Vet ikke om det hjelper så veldig, men håper absolutt det. I morgen er det etter planen første dag på jobb. Så da bør jeg være klar. Det er nå oppholdet virkelig skal starte...

_kristian

Karneval:)

Karneval er en stor ting i Ecuador, som generelt her i Sør-Amerika. Vi snakker ikke helt som assiasjonene til Rio, men folkeliv er det snakk om.

Helgen ble igjen tilbrakt i Puerto Lopez, den rolige fiskelandsbyen ved Stillehavet. Men denne gangen ikke så stille. Det var folk overalt. Hoteler og hosteler var fulle. Folk bodde på stranda, og det var liv døgnet rundt.

Forrige gang vi var i Puerto Lopez var det nesten ikke en sjel i gatene, og stranda eide vi nokså alene. I helga var det sill i tønne. Familier koste seg sammen på stranda og kjærstepar hadde en idyllisk ramme for pleie av forholdet:)

The big thing: vannspruting. Spesielt mine kvinnelige medvoluntører var utsatt. Biler kjørte i gatene og dynka tilfeldig forbipasserende. Noen ganger kom det store vannbomber fra takene, så du var ikke trygg et sted....

Morsom feiring for folk da, og dansing og musikk var jo så klart blant ingrediensene.

En opplevelse å ta med seg, og et minne rikere...

_kristian

PS: en GOD følese: gå alene i mørket, høre Stillehavet kaste seg innover stranda, se opp på himmelen der stjernene ligger tett i tett i en stripe over himmelen. Trekke inn den friske lufta, tenke på at du er helt vannvittig langt unna hjemmefra, og har det nydelig. D.S