Akkurat nå er klokka i Guayaquil:



tirsdag 12. februar 2008

Kroppen min


Trist, men i går, ca en måned etter prosessen startet, måtte barten min kjenne knivene på barberbladet. Da hadde de stygge dunhårene prydet mitt ansikt og jeg har introdusert de andre her for min selvironi. Er en i Sør-Amerika så var det jo på plass med en bart, det er sikkert, bare å snu seg litt rundt her nede det. Jeg skal ha for å dyrka barten, og kosa meg fælt med å sitte å lygge litt i den, fakstisk hele tida, så litt trist å ikke kunne gjøre det lenger:)

Og for de som trodde at «hormoner» ikke finnes i Sør-Amerika, så stemmer ikke det for kroppen min ihvertfall. Har to eksempler på det. Det ene kanskje litt mer ekstremt enn det andre kanskje, så det letteste først. I vel en uke nå har min nese skint rød og fin, til de grader. En typisk kvise, men en slik som en ikke kan kvise ut. Den har bare vært øm, skinnende og plassert ganske så strategisk mitt i ansiktet. Her nede er en ganske rett frem og direkte, så vært mange svette samtaler om spørsmål om solbrenthet som har utviklet seg til en god kviseprat. Fint det. Sånne ting vokser en på.


Og så det som gjør alle tabutemaer så hverdagslige som få. Gutten har fått hemorider. Noen små kamerater som trives oppe i endetarmen. For mange forbundet med smerte og ømhet, men det har ikke vært vært noe problem for meg. Jeg hadde et legendarisk sykehusbesøk som virkelig går inn som en stor opplevelse! Jeg lå under hele undersøkelsen og måtte kjempe for å ikke knekke sammen i latter. Der lå jeg på en benk, så på bildene av familien til spesialisten, mens han stakk noe opp i rompa på meg, samtidig som blitzenregnet lå over rommet. Som sagt, en uforglemmelig opplevelse. Jeg kan samtidig love at denne historien fortelles itillegg bedre i levende fremføring:p Og for å begrense sosialpornografien i dette innlegget, lar jeg vær med å legge ut bilder av legebesøket:)


I skrivende stund sitter jeg i senga med feber, og har ligget i to dager. Stort sett sovet, prøver å bli kvitt feberen med det. Vet ikke om det hjelper så veldig, men håper absolutt det. I morgen er det etter planen første dag på jobb. Så da bør jeg være klar. Det er nå oppholdet virkelig skal starte...

_kristian

6 kommentarer:

Anonym sa...

Takk for din åpenhet, Kristian!

David Aasen sa...

Kropp er topp.
Må si jeg er litt skuffa over at barten ikke varte mer enn én måned, men kanskje du klarer lengre neste gang.
Siden du har/har hatt det, synes jeg nesten det er på sin plass at du klarer å stave hemoroider riktig, så der. Bilder får være.
Gud bless - ber for deg.
Snakkes.
David

Charlotte sa...

Wow, det må jeg si Kristian.. mye kleint og halvpinlig om kropp i en og samme blogg! Men det er noe med det, med en gang det er out there finnes det liksom ikke tabubelagt! Så gratulerer med den!

Ellers sitter jeg her i kalde nord og føler medlidende med deg og feberen. Jeg frykter lungebetennelse og har i alle fall høy feber og tidenes mest gjenklistra pustesystem.

Håper du er i tipp topp stand og er ute og løper og koser deg med barna igjen!

Du er topp! Og jeg heier og ber :D

Marie sa...

kristian det var gøy! jeg lo høyt haha! gleder meg til live!
kjempe god bedring å gjør det meste ut av det der nede!
koz&klemz

NOVA sa...

Hahaha, dette skapte god kveldsstemning i stua, ja. Håper du slipper flere tilsvarende sykehusbesøk.

Juan Quantarez sa...

Samme hvor mange ganger jeg har hoert hemoridehistorien saa blir jeg aldri lei. Aa lese den ga den ny dimensjon. Stor idrett du bedriver!