Vel hjemme...Ecuador farvel....

Da er Kristian tilbake på norsk jord. Fra 7. januar til 13. juni 2008 var han i Ecuador. Et land som har gitt gutten masse opplevelser, inntrykk og erfaringer. Et land som har en fantastisk natur, vakre steder, et varmt og gjestfritt folkeslag. Jeg har møtt mennesker som har et helt ulikt utgangspunkt enn meg. Jeg har blitt enda mer takknemlig for at jeg kommer fra Norge og alt det jeg har.
Det er godt å være tilbake i Norge. Å se familie, venner og andre mennesker jeg er glad i. Rart også, for på andre siden av kloden lever det mange mennesker som jeg har rukket å bli glad i. Type ambibalent.
Men har også lært mye av Ecuador. Det å glede seg over det lille en har, enn hele tiden lengte etter noe mer. De nære båndene i familiene. Hvor mye de smiler, den naturlige utstrålingen hos mennesker. Sett hvordan folk med lite bryr seg om de rundt seg. Et eksempel for resten av mitt liv.
Jeg har jobbet for en kristen organisasjon som gjør et viktig arbeid. Som ønsker rettferdighet. Som ønsker å se hele mennesker får bedre liv. Derfor gir Misjonsalliansen mennesker muligheter for å utrette nettopp dette. Flere får tilbud om utdanning, handicapede får et ansikt, en verdighet, gutter og jenter kan begynne sine drømme og skape glede og resultater sammen igjennom en ball, mennesker kan starte sine egne bedrifter, bygge ut husene, gi barna sine bedre utdannelse igjennom penger fra Misjonsalliansens låneprogrammer.
Hva gjør dette med menneskene? Jo, de skjønner at de kan. Det gir dem en selvfølelse som gjør at de får tro på seg selv, at de kan løfte hodet og stolt si at; ja, jeg vil og nå kan jeg også. Liv blir forandret. Mennesker som opplever urettferdigheten, skjønner at de selv kan gjøre noe med det, gjennom mulighetene Misjonsalliansen er med å gi.
Dette arbeidet har jeg vært med på. Det er jeg stolt over. En viktig periode av livet mitt.
Nå er jeg klar for å gå videre med livet her i Norge. Med oppladede batterier og tanker for hva jeg kan bruke livet mitt til.
Jeg vil takke alle som har fulgt med meg på min reise. Takk for alle hilsninger. Takk for penger. Takk for omtanke og bønner. Dette, med alt det Ecuador har gitt meg, har i sum gitt meg en periode av livet mitt som jeg alltid vil huske, og som har gjort noe med meg.
Med min hjemkomst er denne bloggen også historie. Dette blir siste innlegg fra meg. Nå går livet videre her hjemme. Først en norsk sommerferie, så blir det Oslo fra høsten av. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Takk.
_kristian

Mange herlige unger som jeg har lært mye av, og som jeg har fått lære litt. Så mange smil skal en lete lenge etter.



Mye liv og glede har det vært i løpet av disse måneden. Noe jeg her prøver å vise fotografen. Utallige hyggestunder, reiseopplevelser og møte med mennesker. Alt er nå minner, gode minner!

Gutta i høyden...

Dette er fjellet, vulkanen, Cotopaxi. Strekker seg 5892 m.o.h mot vår fagre sol. Dette var forrige ukes mål. Sammen skulle vi bestiget dette fjellet. Å, for en uke vi har hatt. For å klare dette er avklimatisering veldig viktig. Så vi begynte med noen dager i Ecuadors hovedstad, Quito(ca 2800 m.o.h). Cotopaxi skulle bestiges natt til fredag, og mot den natta prøvde vi oss på to fjell først. 4700 og 5126 m.o.h besteg vi som en forberedelse. Herlige opplevelser!

Så kom natt til fredag. Kl 0100 begynte vi turen oppover. Ja, for det var oppover. Tror nesten det er noe av det mest utmattende jeg har vært med på. En strek vind hjalp ikke til det bedre. Men iherdig gikk vi oppover fjellsiden. I noen vindkast ble jeg kastet rett i bakken, og mange steg var et frem, to tilbake pga vinden. På 5700 måtte vi bare snu, da var det enda to timer til toppen, og med de forholdene som var, var det umulig å komme noe lengere. Så vi måtte snu, uten å ha satt det norske flagget på toppen av Cotopaxi. Synd, men uansett en fantastisk opplevelse og tur!

Nå gjenstår det kun 4-5 dager igjen her i Ecuador. Over 5 måneder har gått i en fei, og du, hva jeg har opplevd. De siste dagene kommer til å gå med til en siste avskjed med mange jeg har blitt kjent med her nede. Pakking er jo en selvfølge. Siste fiksing av ting, og ja, vips, så er jeg tilbake på norsk jord. På lørdag den 14. juni, så står jeg der, på norsk jord. Jeg vil da komme med en liten oppsummering for denne bloggen.

Her skal det nå sies hade bra til mange bra folk....time will show, kanskje ser jeg de igjen?

_kristian

Jeg har ikke vært på Nordpolen, selv om det kan se sånn ut. Tøff? Takk til fetter for et herlig utstyr.

Min siste dag på jobben.....

Min siste dag ute på banene er over. Rart, vemodig og trist. Vanskelig å si hade til mange gode fjes. Noen ser jeg kanskje igjen, andre ikke. Noen har jeg blitt godt kjent med, andre vet godt hvem jeg er. Mange timer har vi ihvertfall hatt sammen. Og alle har vært gode, og minner som er mer en kun en fotballtrening eller en rund ball.

Det er fantastisk å se tilbake på hva jeg har fått vært med på å oppleve. Så mange forskjellige jeg har fått møte. Hvor mange jeg har sett glede seg over å gå på en fotballskole. Se stolte fedre som stråler som sola når sønnene spiller kamper. Oppleve et engasjement av en foreldreflokk på 30 stk som lager mer liv enn en Tippeligakamp på Briskeby. Se en utvikling hos mange av guttene med fotballen, men også til bedre gutter som tar ansvar. Møte mennesker som med det lille de har også bryr seg om de rundt seg. Se et prosjekt utvikle seg og som kan bli en instutisjon i samfunnet ute i Flor de Bastion(slumområdet). Ja, kan oppsummere i det uendelige(nesten...).

I dag, fredag, er det 2 uker til jeg setter meg på flyet retning kjære Norge. Det blir rart, men også godt å komme hjem igjen. Den kommende uka skal en gjeng av oss nordmenn her nede prøve å bestige Cotopaxi, et fjell, 5897 m.o.h. Det er høyt, og ja, vi skal være forsiktige. Den siste uka går med til å si hade bra på en god måte til alle de bra folka jeg har blitt kjent med her nede. Det kommer mer om inntrykk, opplevelser og oppsummeringer senere. Men et lite pip, og jeg sier bare følg med.....

_kristian

Sammen med noen av gutta fra Tiwinsa. For en gjeng:)

Fotballkamp med gutta i slummen

( Vann er ikke oppskrytt!)

Søndagsmorgen. En hel bil gjør seg klar for avreise fra Casa Alianza. Bilen fylt til randen med en salig blanding av misjonærer og volentører. Målet for turen er Blocke 17( en av banene vi jobber på) hvor vi skal spille kamp med de eldste gutta på fotballskolen. De er med i en turnering som lokalkomitéen( hver bane i fotballprosjektet har en slik, kontaktpersoner) arrangerer for hele Flor de Bastion( stort område i nord hvor Misjonsalliansen jobber). Hele 15 lag er med, stort sett voksne mannfolk. Stor prestisje i dette. Fotball er jo nummer 1 her i landet.

Vi kommer ut, blir møtt av smile og fornøyde ansikter som ser «alle» som skal være med å spille med de. Forventingene er store til at vi skal komme å «hjelpe» de med en seier. Etter tidligere resultater trenger de nemlig litt vikingguts og norsk kynisme.

Kampstart kl 10. En god mix av gutter og oss nordmenn har entret banen, klar for kamp, etter en noe kaotisk teamtalk før start, ikledd våre røde Misjonsalliansen trøyer. Rundt banen er det nok av folk; andre lag, tilskurere, folk som benytter muligheten til å selge diverse saker og ting(mat), unger, dyr, ja, rett og slett en eksotisk atmosfære. Sola skinner og temperaturen bare stiger og stiger.

Kampen går ikke helt strålende for vår del. Ikke alle som har fått de perfekte rollene, og ballen spretter hit og dit, pasninger det samme. Vi har noen skudd på mål, mens Johan har kontroll i andre enden. Etter en glipp i forsvaret scorer det andre laget målet sitt. Og siden vi ikke klarte å score, dog meget nærme, misjonær Bjerkreims langskudd med retning krysset, gikk dessverre 4 mm for høyt, og i krysstanga, nærmere, så resultatet altså 1-0. Tap dessverre. Men som mamma sier; «noen må jo tape, selv om jeg selv foretrekker uavgjort.»

Uansett. Vi fikk endelig spilt sammen med gutta. Etter pause pga hundebit og reise fikk jeg benyttet muligheten i dag. Og det var stort. 

Gutta har et stort forbedringspotensial, og har mye å hente fotballmessig på ting som er lette å lære. Men gøy å merke i dag de stegene har tatt bare mens jeg har vært her. Så gjenstår det bare at de lærer seg fotballens nøkkel. Bruke hverandre, 11 spillere tilsammen, som et felleskap for å sammen klarte å skape resultater. Og tenk når disse 15-18- åringene også tar med seg slike verdier ut i hverdagslivet sitt. Det å stole på hverandre, gi tillitt, gjøre ting sammen, med hjelp av hverandre skape resultater. Da får ikke bare Flor de Bastion noen gode fotballspillere, men gode mennesker som kan være med å skape et bedre liv, der de er. Det fortjener et Amen!

_kristian

Trond med gutta boys. Alltid en tommel til kameraet, selv etter tap...

En morgen i Tiwinsa

Det er morgen. Hanen galer, fuglene kvitrer og Ragaton musikken utfyller hverandre til en eksotisk blanding av lyd for øret. Jeg har akkurat entret, med min medvolontør, Andrea, fotballbanen i Tiwinsa, klare for en ny treningsøkt. For nøyaktig 3 måneder siden sto Andrea og jeg på samme stedet, og så en elv, med vannet fra hele nabolaget, komme utover banen og lage en stor innsjø av det hele. Siden vår første dag i Tiwinsa har det vært en dårlig baneløsning for denne delen av fotballskolen. Tomten er der, men pga regntiden har byggearbeidet latt vente på seg, og kan hilse fra vår misjonær om at det har vært diverse utsettelser og andre ulike kjepper i hjulene.

Derfor var det fantastisk å komme til banen i dag tidlig. Der, midt mellom bambushus og Pilsnerreklamer(det store ølmerket i landet), der lå det i dag morges en stor og flott fotballbane liggende klar for oss. 100x60 m, FIFAs internasjonale mål, midt i slummen. En bane som gir barna her et aktivitetstilbud som er sunt, en fotballskole som vil noe mer enn kun å få frem talentet, en bane som kan være med å skape noe positivt med hele nærmiljøet. Dette er det stort å være en del av. Møte trøtte unger som er klar for en fotballøkt før det bærer videre til skole senere på dagen.

Og flere vil være med. Propagandarunder på ulike skole som kretser til banene for dagen. Informasjonsmøte for foreldre og barn, og stadige nye vil være med. Tall som 24, 17, 26, 45 og 80 med nye innskrevne. Det er tall som gjør at en fotballvolontør får mer å holde orden på, men samtid ikke noe mer gleder mitt hjerte. Flere og flere barn får denne muligheten til å delta. Det er dette som er cluet med arbeidet til Misjonsalliansen; være med å gi menneskene muligheter. 

Så hva er vel bedre en tirsdags morgen, å se at det nytter. Og selv kunne bidra til at andre også kan kjenne gleden med en liten rund ball. Og itillegg det geniale med idretten, den inneholder så mye mer enn kun en ball. Muligheter.....

_kristian

PS

Sjekk også en sak på Lamitad.no. Der beskrives det arbeidet vi gjør med fotballprosjektet bra, artikkelen; «Fotball er viktig!». DS

Besøk av mine kjære foreldre

Ja, da har to flotte uker gått i en fei. Mine kjære foreldre har vært på besøk hos meg her i Ecuador. Det har vært stor stas å hatt de på besøk, og skal si vi har opplevd masse sammen. Ingrediensene har vært mange og varierte. Vakker natur, arkitektur på høyt nivå, jungel, indianare, hosteler, hoteler, resturanter, 4100 m.o.h, Stillehavet, bølger og vakre strender. Mange steder av dette vakre landet har vi lagt under våre føtter; Guayaquil, Cuenca, Baños, Tena, Misahualli, Quito, Manta og Puerto Lopez. Det er jo omtrent ikke et sted vi ikke har vært:) Fjell, jungel og kyst, alt hva du kan tenke deg.

Og så var vi jo et spennende reisefølge da.  Et gammelt ektepar med sitt barnebarn? Nei, sitt litt sent ankommende minstemann var det ja. Minstemann med sine spanskkunnskaper, og mor og far med sjeldent eventyrlystne hensikter. Hverken språkbarrierer, magesjau eller Stillehavets bølger klarte å sette en stopper for det.

Mange gode samtaler har vi også hatt. Godt å snakke med noen som har opparbeidet seg en del livskunnskap og som villig deler av den. Det er godt å lytte til.

Men nå er mamma og pappa trygt tilbake i Norge. Her i Ecuador gjenstår det snart bare en måned igjen. Jeg har såklart skrevet en liste med ting jeg vil/må gjøre før jeg drar hjem. Og det ble en del ting. Så jeg må bare sette igang. Bruke den tiden jeg har til å se de jeg møter, og bli enda bedre kjent med de jeg allerede kjenner. Og stadig se hvor mye vi kan dele, kun igjennom en rundt ball. Så primitivt, men egentlig bare genialt.

Jeg kommer kanskje tilbake med noen flere tanker rundt dette.

Men takk for en fantastisk reise M+P, og til Ecuador som har slikt å by på. Og alle som har vært behjelpelige i møte med min "flytende" spansk. Gracias!

_kristian

Her har jeg fått mitt waterfall. Fantastisk opplevelse!

Alltid beredt! Snakker gode og søte.....

Personlig eiendel meldes savnet

I helga var jeg på et sted som kan være med i samlingen av steder som gir sterke assosiasjoner til Paradis. Og som alle vet var jo Eva og Adam nakne i Paradis helt i begynnelsen. Og jeg, som dem, tenke jo at å være naken på et slikt sted måte jo være helt naturlig, så det måtte prøves ut. I et «Kodakmoment», til ære for fotografen, skulle jeg stå der(senere viste det seg, å gli...) og vise min blanke bakdel, med de idylliske omgivelsene.

Takk og pris merket jeg at buska ikke natrulig ville ned, og måtte virkelig kjempe for å gjøre det «naturlige». I et sjeldent øyeblikk av dårlig timing, gled buska ned, la seg rundt anklene, og ja, der kom dagens største bølge, vælva meg over ende, og ja, tjohei; der slutta den felles historien for badebuska og meg. 

I en blanding av et øyebliks frustrasjon over «hva gjør jeg nå» og en rimelig god lattis, var dette en forfriskende opplevelse fylt med sand, frisk Stillehavsvann og rungende latter fra de andre som ble vitner til dette ufrivillige stuntet. Skal love deg at da var det lov å ha det morsomt på andres bekostning. Denne gangen meg:)

Ellers gleder jeg meg nå. Mamma og pappa kommer rett rundt hjørnet og skal være her i 14 dager. Det skal bli kjekt å vise de arbeidet mitt her nede, Misjonsalliansens arbeidsmåte og mange vakre og ulike steder av landet. De gamle skal få kjørt seg:p

Ønsk meg lykke til....

_kristian 

som bildet viser kommer min redning inn fra venstre flanke....

"Min fiende til det motsatte er bevist"

Dette er Bingo. Bingo og jeg møttes forrige onsdag, Bingo bor like ved Casa Alianza der jeg bor mens jeg er her i Ecuador. I Ecuador er det mange hunder. Mange stygge og mange veldig ekle firbente å se her i Ecuador. Mange ganger har jeg tenkt; «å, den vil jeg helst ikke ha i leggen.» Godt at Bingo ikke er så stygg og ekkel. For Bingo og jeg møttes som sagt forrige onsdag. Og det var vel ikke akkurat «love at first sight». For Bingo han beit meg rett og slett i leggen han. Ja, du leser riktig, han søren meg beit meg i leggen.

Å, for et sjokk, og tidenes kvinnehyl av Kristian! Oki. Dette kan gjøres til en lang historie. Men kort fortalt. Ikke for å være tøff, men det har ikke vært noe spesielt vondt. Allmentilstanden har det ikke vært noe å si på. Men etter å ha sydd de to hullene jeg fikk på leggen, ble det en infeksjon rundt «hullene». Derfor måtte de åpnes, og jeg har fått antibiotika intravanøst i fem dager nå. Jeg ble jo faktisk lagt inn på sykehus, og var der 2 netter. Ellers har rom 8 blitt reneste klinikken på Casa. Har hatt min egen sykepleier i Maria, stort! Og en fantastisk innsats og omsorg, på høyde med mamma. Det er et komplement!

Ellers har alle her vært veldig snille mot meg og behjelpelige. Jeg har vært i gode og trygge hender. Misjonærene som har ansvaret for oss har virkelig stått på, og vi begynner å bli godt kjent etter en del timer sammen. Takk til alle! Og til dere i Norge, det hele er egentlig bare komisk, og alt ordner seg! Selv om ting tar litt tid skal jeg i dag antageligvis få vaksine mot rabies. Antageligvis. Vi er i som sagt i Ecuador, så time will show. Ja, legger med noen bra bilder fra de siste dagene. Kanskje en liten kommentar også....

_kristian

Min venstre legg, etter Bingo hadde forskynt seg. Snakker bitt.

Mine to gode hjelpere. Lege, Cesar, og min personlige sykepleier, Maria.

Gutten utskrevet av Clinic Kennedy. Med en toalettveske full av regninger og blomster:)

Flere som vil ha med seg en del av prosessen. Liten lysten på å dele med meg:p

Skal ikke klage. Det er mye medfølese å få her nede. Det er dette bilde et godt bevis på:)

I like!

Kulturopplevelser! 2 stk faktisk...

Kanskje skrevet om bussene i dette landet før? Men i dag var jeg med på litt av en kjøretur. Bussjåføren bare ga full gass, og bussen ble med. Standaren er jo ikke helt som hverken Mjøsbuss eller Oslo sporveier kan en vel si. For der satt jeg og Andrea i en stor fart. Og i hvilket bråk vi satt i. Det var som at det ikke var en eneste ting på hele bussen som satt fast. Det rista og dura som om alt var løst. Det lo vi godt av!

Kvelden i kveld var vi på kirkebesøk i en menighet på Isla, et slumområde her i byen. Og igjen kom smilet om munnen. Det er nok av episoder med mennesker eller ting som fremkaller et smil her i Ecuador. For der satte de igang med høylytt allsang. Det var jo surt og greit det, men det beste: det hele ble kompet av en herlig gammel mann i blå blazer, og det helt feil. Han klimpra i vei, bom her og bom der....hehe, det var bare å stå der å klappe i 10-15 min å nyte denne opplevelsen, mannen i blå blazer var stor i kveld, og han hadde jeg ikke fått med meg hvis det ikke hadde vært for at jeg er her i Ecuador. Jepp.

_kristian

Påsketur!

Påske! Og i påsken drar en på fjellet. Det tenkte 3 volentører også. Så de satte nesa i retning Parque Nacional Cajas. En nasjonalpark som er kjent for sine mange innsjøer. Den første dagen ble brukt i den hyggelige byen Cuenca. Avklimatisering var på programmet, og det var nødvendig siden vi oppholdt oss på rundt 4000 m.o.h stort sett hele helgen. Men det var herlig! 

Noe lignende Norge. Litt kjølig, faktisk frostrøyk rundt bordet under kortspilling om kvelden. Frisk luft! Kanskje noe av det jeg savner mest med Norge. En god gruppe sunn norsk ungdom som koste seg, og ikke minst; majestetisk natur.

3 dagsturer fikk vi tatt oss i løpet av turen. Forskjellige stier(eller der det var stier), men alle turene fikk vi gjort det vi kom for; være ute i naturen, nyte det, og å bruke kroppen vår. Kjenne på det å jobbe i rundt 4000 m høyde. Funka ikke så verst.

Spesielt. Landet Ecuador har mye å by på, og mye forskjellig. Byen jeg bor i, Guayaquil, er varm og storby. Det var bare en vegg som møtte oss da vi nærma oss byen med bussen på søndag. Da kom vi fra høyden og "kulden", ned en rimelig grei nedstigning på ikke alt for så bra veier. Godt å fått opplevd denne delen av landet også. Skal nok gjentas. Rolig og godt!

Trekløveret på topptur den første dagen. 4285 m.o.h. Sola skinte for oss på toppen.

Helgas høydepunkt. Pisse på 4285 m.o.h med en grei utsikt over vann og fjell, med sola varmenes på ryggen....

En fornøyd gutt, ventende på bussen, etter en helg uten om det vanlige. Nytelse!

God påske!

Ønsker alle en riktig god påske.

Som alle andre drar jeg også på fjellet. Det blir nok en naturopplevelse. Lukter bloggstoff av slikt senere.

Samtidig bare informere om at ukens bloggsak om meg kommer til å være på lamitad.no denne uken. Den dukker nok opp der rundt helga. Så ta en titt der.

Ja, da kommer straks taxien til bussterminalen, sekken står pakket og klar og det gjenstår bare å pusse tennene.

_kristian

Tiden flyr her i Ecuador. Lange dager på jobb, og stadig noe som skjer på kveldene. Derfor var det godt i går kveld, fredag, å bare slappe av helt med en chawarma(libanesisk kebab) rett i nærheten av Casa Alinaza. Bare sitte ned litt....

Mandag var jeg på omvisning i D-MIRO, Misjonsalliansens geniale låneprogram, og som gir fattige en mulighet til å utføre drømmene sine. Og utallige resultater på mennesker som har fått livet forandret med lån fra D-MIRO. I dag har D-MIRO 25 000 lånekunder, og det omfatter rundt 130 000 mennesker her i Ecuador. Det er stort, og tilbakebetalingsprosenten er på 99,7%, som igjen gir nye mennesker de samme mulighetene. Som sagt er dette genialt, og det er ikke bare jeg som synes. Hele verden markerte det ved at  Muhammad Yunus fikk Nobels Fredspris i 2006, med et arbeid basert på de samme tankene. Jeg anbefaler alle å lese mer om D-MIRO på lamitad.no eller på misjonsalliansen.no

Det har vært kommentarer på at det hadde vært fint for både den ene og andre å ta seg en tur til Ecuador. Og det skjønner jeg veldig godt, for et land, og for et arbeid jeg står midt oppi, det er verdt en titt. Gleder meg stort til at mamma og pappa tar turen i slutten av april. Og til andre:

-Gjør en utrolig god innsats!

-Vær med å gi!

-Få andre til å gi!

-Skap et engasjement for noe viktig!

-Støtt et arbeid som gir resultater!

-Og få samtidig muligheten til å selv komme til Ecuador!(eller andre land der Misjonsalliansen jobber).

- Du kan bli en superverver!

-Ja!

Sjekk ut Misjonsalliansens hjemmesider, under "Støtt Misjonsalliansen" , og les deg opp om superverver. Vi snakker tidenes vinn-vinn situasjon.

Da sees vi da,

_kristian

Når en står der våt og kald...

En tanke slo meg her om dagen. Jeg sto ute på banen, i et kraftig regnvær. Banen ble etter hvert flere og flere sølepytter enn grusflekker etter som regnskura spruta ned over oss. Etter den ga seg, sto jeg der; gjennomvåt, kald og med stive brystvorter og så på 12- og 13-åringene spilte kamp. En uttakskamp til laget som skal representere Misjonsalliansen i et seriesystem som begynner nå snart. Så en viktig kamp, og for nesten alle kanskje de første ordentlige kampene de får spille. 

Det var ikke noe å si på innsatsen. Der hev de seg inn i taklinger, noen falt i den største sølepytten, løp og driblet, ballen stoppet i dammene, mål ble det, etterfulgt av jubling og omfandelse av klissvåte lagkamerater....

Det var da tanken slo meg, ganske så hardt....

På et sted der folk bor i bambushus og veiene blir til store elver når regnet strømmer ned fra oven, forhold som selv for jeg som er her har vanskelig for å skjønne, er det mye liv! Det er liv, glede, ferdigheter og et enormt potensial. Og tenk, dette oppleves nå, av meg. Og ja, jeg er på rett på plass!

_kristian

Bursdagsfeiring!

Lørdagskveld var alle voluntørene invitert på bursdag. Lilly, en spansklærer av de skjeldne, fylte år. Hun er en som sagt en sjelden dame, og lager nok av liv rundt seg. Type energisk er vel ordet. Og hun liker oss voluntører. Bruker mye av tiden sin sammen med oss, øver å prate, tar med på kor, ut å handler, inviterer med i kirka, og i går på bursdag. Eksempel på et stort hjerte: til jul hadde hun invitert alle voluntørene hjem på julefeiring. Hjem det vil si; fint hus hvor mor og tre ugifte søstre bor sammen. En morsom sammensetning!

Tilbake til bursdagsfeiringen. Det begynte som en koselig og rolig samling. Som tiden gikk ble vi introdusert til div fingermat og så begynte lekene. Stollek, danselek,pinjata og en lang stagedive. Ikke nok med at varmen steg med at vi lekte, men stadig seg det flere og flere folk inn. Både venner og ukjente:)

En stor kveld for en stor dame! Og gutta stakk av med seieren på gave: rosebuketten på bildet. Jepp!

_kristian

Kveldens hatt: Johan

Første dag på jobb...

Da var første uke over på jobb. Ja, jeg har startet og det ser veldig bra ut. Ute i Flor de Bastion(et kjempe stort slumområde hvor det kanskje bor 200 000 mennesker, det er vel ingen som har noen tall...) er jeg på to forskjellige baner, blocke 17 og Tiwinsa. Banene ligger som en åpen grusplass med to mål på, midt blant bambushus og løshunder i gatene(se bilde nederst). Her kommer det unger som liker å spille fotball i ulike aldere og ferdigheter, men felles er at de kommer og er klare for å bli trent av el «profe» og oss volentører. Der holder de på med vanlige fotballtreninger, mye likt med Norge, men noe ulikt også. Så der løper de rundt i enten varmen, eller i et vannvittig(bokstaveligtalt) regn, og det er kos å være med dem.

Det er jo helt vilt. Der står jeg, lang, lys gutt på 22 år, oppvokst i Bekkelaget, Kjonerudveien, Midtveien, trent på Ottestad stadion og HIAS, sykla over Stangebrua i motvind, snust litt på livet i tigerstaden, og så står jeg der, alene midt i tjukkeste slummen. Det gjør inntrykk, og merker allerede bare etter første uka er det noe jeg har blitt beriket på....

Ungene er skjønne(jenteuttrykk), selv om jeg nesten ikke skjønner kvekket av hva de sier. Men samtidig kjenner jeg at det kommer seg litt. Det er jo bare å kaste seg uti det. Time will show. Og jeg tror jeg kommer til å oppleve masse når spansken også kommer. Som fotballvolentør får jeg en helt unik mulighet til å komme innpå folk. Og den skal jeg benytte.

Det er mange inntrykk i løpet av en arbeidsdag. Tar bussen frem og tilbake, og treffer mange forskjellige mennesker. Greit nok at det skjer en del ting og det er liv på Grünerløkka, men skal love deg at det blir som å sammenlikne Klevfoss papirmuseum med Dyreparken i Kristiansand. Det er forskjell på mengde og innhold. Skal prøve å komme tilbake med noen skildringer...f.eks hva som skjer her når regnet setter inn, noe det nesten har gjort hver dag i 16-tida denne uka.

Det er stort, og det er veldig godt å være igang. Og det kjennes veldig riktig å være her. 

_kristian

P.S: Skulle forresten hilse fra en stor, flekkete gris som plutselig kom i full galopp over fotballbana på fredag. Hilse tilbake? Tipper jeg ser den igjen:) D.S

Habitación 9

Mesteparten av tiden denne uka har blitt tilbrakt på rommet, nr 9 på casa. Etter å ha kjent feberen komme søndagskveld, så har jeg vel egentlig ikke kjent noe annet enn feberen i uka som har gått. Da tenkte jeg samtidig at en fin mulighet til å vise dere rommet Eirik og jeg deler....

Døra vår, inne i en lang og varm gang. Velkommen inn!

Innerst er sengene våre, Eiriks til venstre og min da til høyre. Overraskende? Eirik har sengen til venstre. Men dette er det eneste han har som er  til venstre på rommet. Det er jo jeg som er skjeivhent:) Jeg trøster meg med at når vi sover, ligger jeg på venstre side, og drømmer om mange langsider med grønt gress....

«Sofa» har vi også ordna oss. Fin for litt avslapning.

Dette er konstantert som en ganske greit utviklet råteskade, hvor jeg forøvrig har ligget med hodet mitt og trekt inn store doser luft(?). Gått at det bare har vært i 3 uker. Skal bli ordnings på dette nå, og ja, jeg har snudd meg....heldigvis er alt lov i drømmenes verden, også ifht riktige sider...

så da kan jeg titte litt opp på disse arkene...noen resultater og hjelpemidler i forbindelse med spanskundervisningen.

Eget bad, el baño. Kjempe stort, akkurat perfekt til to gutter. En kald dusj, så vi låner naboens. Vår vakt på badet er Fido, vår kjære kakelakkvenn. Etter mange overraskende møter i begynnelsen, har det blitt sjeldnere, men Fido trives i mørket, så må du skvette litt om natta, passer Fido på.

Fido, in person

Vårt eget mesa, bord/skrivebort. Med Eiriks syke anlegg, og en flott plass for å gjøre spansklekser og skrive brev hjem:)

Øverst på bilde, AC, vår kjære og svært nødvendige venn. Den gjør det mulig å sove om natta her, og det noe vi gjør egentlig veldig så bra.

Ja, detter er hvordan jeg bor, habitasión 9 på Casa Alianza. Den siste uka stort sett stasjonert her. Har gått glipp av to arbeidsdager i uka som gikk. Men håper og tror at jeg er klar på mandag. Da er det full pupp med treninger mandag til fredag. Det gleder jeg meg veldig til. Komme ut og treffe menneskene jeg har kommet hit for å treffe, praktisere spansk, og se om jeg ser noen nye stjerner på himmelen...

_kristian

Kroppen min

Trist, men i går, ca en måned etter prosessen startet, måtte barten min kjenne knivene på barberbladet. Da hadde de stygge dunhårene prydet mitt ansikt og jeg har introdusert de andre her for min selvironi. Er en i Sør-Amerika så var det jo på plass med en bart, det er sikkert, bare å snu seg litt rundt her nede det. Jeg skal ha for å dyrka barten, og kosa meg fælt med å sitte å lygge litt i den, fakstisk hele tida, så litt trist å ikke kunne gjøre det lenger:)

Og for de som trodde at «hormoner» ikke finnes i Sør-Amerika, så stemmer ikke det for kroppen min ihvertfall. Har to eksempler på det. Det ene kanskje litt mer ekstremt enn det andre kanskje, så det letteste først. I vel en uke nå har min nese skint rød og fin, til de grader. En typisk kvise, men en slik som en ikke kan kvise ut. Den har bare vært øm, skinnende og plassert ganske så strategisk mitt i ansiktet. Her nede er en ganske rett frem og direkte, så vært mange svette samtaler om spørsmål om solbrenthet som har utviklet seg til en god kviseprat. Fint det. Sånne ting vokser en på.

Og så det som gjør alle tabutemaer så hverdagslige som få. Gutten har fått hemorider. Noen små kamerater som trives oppe i endetarmen. For mange forbundet med smerte og ømhet, men det har ikke vært vært noe problem for meg. Jeg hadde et legendarisk sykehusbesøk som virkelig går inn som en stor opplevelse! Jeg lå under hele undersøkelsen og måtte kjempe for å ikke knekke sammen i latter. Der lå jeg på en benk, så på bildene av familien til spesialisten, mens han stakk noe opp i rompa på meg, samtidig som blitzenregnet lå over rommet. Som sagt, en uforglemmelig opplevelse. Jeg kan samtidig love at denne historien fortelles itillegg bedre i levende fremføring:p Og for å begrense sosialpornografien i dette innlegget, lar jeg vær med å legge ut bilder av legebesøket:)

I skrivende stund sitter jeg i senga med feber, og har ligget i to dager. Stort sett sovet, prøver å bli kvitt feberen med det. Vet ikke om det hjelper så veldig, men håper absolutt det. I morgen er det etter planen første dag på jobb. Så da bør jeg være klar. Det er nå oppholdet virkelig skal starte...

_kristian

Karneval:)

Karneval er en stor ting i Ecuador, som generelt her i Sør-Amerika. Vi snakker ikke helt som assiasjonene til Rio, men folkeliv er det snakk om.

Helgen ble igjen tilbrakt i Puerto Lopez, den rolige fiskelandsbyen ved Stillehavet. Men denne gangen ikke så stille. Det var folk overalt. Hoteler og hosteler var fulle. Folk bodde på stranda, og det var liv døgnet rundt.

Forrige gang vi var i Puerto Lopez var det nesten ikke en sjel i gatene, og stranda eide vi nokså alene. I helga var det sill i tønne. Familier koste seg sammen på stranda og kjærstepar hadde en idyllisk ramme for pleie av forholdet:)

The big thing: vannspruting. Spesielt mine kvinnelige medvoluntører var utsatt. Biler kjørte i gatene og dynka tilfeldig forbipasserende. Noen ganger kom det store vannbomber fra takene, så du var ikke trygg et sted....

Morsom feiring for folk da, og dansing og musikk var jo så klart blant ingrediensene.

En opplevelse å ta med seg, og et minne rikere...

_kristian

PS: en GOD følese: gå alene i mørket, høre Stillehavet kaste seg innover stranda, se opp på himmelen der stjernene ligger tett i tett i en stripe over himmelen. Trekke inn den friske lufta, tenke på at du er helt vannvittig langt unna hjemmefra, og har det nydelig. D.S

Min fremtidige hverdag

Nå som det kun går i spanskundervisning er det viktig å se litt fremover. Og det er det god grunn til. Organisasjonen jeg jobber for, Misjonsalliansen, står for et meget bra arbeid, og med utallige resultater som viser forandra liv. Da tenker jeg ikke først og fremst på at de har sett Lyset(Jesus), men at de har fått et håp og muligheter til en fremtid.

Fotballprosjektet er et godt eksempel på akkurat det. I prosessen før prosjektet startet gikk Misjonalliansen rundt og spurte etter behovet blant folk. Av mange behov, var en gjenganger tilbud om fotballtrening. I Ecuador er det fotball som er sport. Det er stort og "alle" gjør det. Det er vanlig å sende ungene sine på fotballskoler for å gi de de beste mulighetene. Disse skolene drives av storklubber eller private og er dyre. Med fotballprosjektet til Misjonsalliansen gir en ungene i slummen mulighet til å gå på fotballskole, en stor drøm for mange. En liten månedspris, men sammenliknet med de andre skolene koster et år på Misjonsalliansens fotballskole, like mye som en måned på de andre skolene. Og summen er noe de fleste absolutt klarer å betale. Inntektene av dette går til å dekke de lokale trenerne.

For øyeblikket har Misjonsalliansen 2 baner som brukes, og når jeg begynner(begynnelsen av februar) å jobbe er den tredje klar. Og her er det geniale. Istedenfor å ta ungene ut fra der de bor og hører til, er banene bygget midt mellom husene deres. Banen blir en plass for trening og et nytt samlingssted for det lokale området. Banen tilbyr en positiv og sunn aktivitet og et mye bedre alternativ en det som fort blir alternativet(gjenger, kriminalitet, dop, alkohol...)

Skolen er delt inn i aldersgrupper og kommer 2-3 ganger i uka for trening. For øyeblikket er det 400 unger som deltar, noe som vil øke når den nye banen med større kapasitet åpnes. Ecuadorianske trenere er ansatt og har ansvar for treningen. Jeg som voluntør vil være med å assistere treneren og gjøre mitt for å skape en god stemning. Etter hvert kan jeg sikkert bidra litt mer. Språket er jo en utfordring, men jeg får ihvertfall være med å bidra med hele meg og gi noe jeg tror jeg kan videre.

Det fine med fotballvoluntør er at en får en sjelden mulighet til å bli kjent med de lokale på en spesiell måte. Jeg håper at dere kan få lese blogginnlegg i fremtiden der jeg kan fortelle om nettopp dette.

"Helt rått! Fantastisk. Spennende. Utfordrende. Masse glede," er Trond (tidenes voluntør og tidligere fotballvolentør) karakteristikk av å jobbe på banene. Og etter at Oddvar Bjerkreim(misjonæren med ansvar for prosjektet) viste oss rundt på banene, satt jeg igjen med en meget god følelse. Det er jammen rett at jeg er her! Å kjenne atmosfæren og se det yra av liv på banen var en drøm. Samtidig, ved første øyekast, så jeg at der, der, og der, ja der og der, der var det en som hadde "det". Jeg gleder meg.

_kristian

Mi nuevos amigos

....Puerto Lopez....

Helgen ble tilbrakt i denne lille og idylliske fiskerlandsbyen ved Stillehavet. Vi var hele 18 stykker på tur og kosa oss fælt. Tok over hostelet vi bodde på, og allsangfaktoren var høy:) Buss frem og tilbake, en kulturopplevelse i seg selv, morro, eller kanskje heller interresant.

Puerto Lopez var en flott liten plass, stille og godt med en innbydende strand. Vi koste oss virkelig og nøt lufta og havet som ikke er helt som det vi har her i Guayaquil.

Ellers så har jeg vært rimelig hot etter vi kom tilbake. På søndag fikk huden min for første gang hilse ordentelig på sola under ekvator, og det ble et hett møte..(ja, jeg smørte meg til alle de som tenker; idiot, men bare ikke nok:p).

Så huden min drikker after sun, men det går vel over, og jeg har blitt en erfaring rikere...

Livet er fint- chévere!

Rød? Nei, det har vi ikke sett....

Den første uka...

Kjære familie, slekt, venner, bekjente, surfere(nett) og alle som leser denne bloggen. Her er Kristians første ordentelige rapport fra Ecuador!

Cómo esta´s? Muy bien, gracias.

Gutten(Kristian) trivs! Det er her det skjer. Den første uka som har gått har virkelig vært en fin uke. Litt rart med noe helt nytt, men egentlig bare deilig. Godt å komme bort fra det rutineprega livet, selv om det er en test for en kontrollfreak som meg:)

Dagene går med til 3 timer spansk, lekser, mat, trening og henging med gjengen. Og en riktig så bra gjeng sådan også. Og aktiv. Så stort sett hver kveld er det fotball/volleyball/tennis eller løping det går i. Morro. Akkurat nå er det 16 voluntører her, men i løpet av måneden drar noen, men det blir fremdeles mange hyggelige norske fjes å se.

Så fine dager, selv om spansken er litt jobbig, men jeg er motivert til å lære, så håper den skal komme greit. Det er ihvertfall en motivasjonsfaktor å være sammen med de voluntørene som har vært her en stund, høres jo ut som spansken deres er bra, selv om jeg ikke skjønner et kvekk:p

Spanskundervisning blir hverdagen i 2-3 uker til, før jeg begynner å jobbe ute i prosjektet. Jeg var og fikk en titt på det i går, og det ser veldig, veldig bra ut! Kommer en egen sak om det(fortjener lett en egen sak!).

Legger til noen bilder fra helga. Hadde besøk av ei søt og morsom venninne, Gunhild. Veldig hyggelig at hun kom helt til Guayaquil for å besøke meg:p Gir et lite inntrykk av hva jeg har rundt meg....
Oppsummering: Ja, jeg trivs! Bagasjen min har kommet(en uker etter meg), tar spansktimer og gjør lekser, fått en liten smakebit av hva den nye kulturen og folket kan gi meg, og gleder meg til å være med å gi noe av det jeg har til dem. Amen!

Så følg med...

_kristian

Guttegjengen klar for fotball med misjonærene og lokale helter, type varmt!

Her er "vår" egen sal på Casa for sportslige aktiviteter

Gutta på den lokale sjappa. Spiser chawama(type fijitas) til 2 dollar(10 kr)

Gunhild og jeg på et utsiktpunkt over byen, etter 444 trappetrinn...

Vi koser oss på terrasen, mye humor og løs latter. Folk er jo døgnville enda, så en ler lett:p

På terrasen, sent på kvelden, godt og varmt, og en mild bris av hønsemøkk- ECUADOR!